Fjerne farer

                                                                                                                                                                                                        Ikke bare får de undervisning på sitt eget urspråk – disse barna får også tilrettelagt undervisningen etter sin livsstil og sine behov.  Som nyansatt i Namibiaforeningen, triller det en tåre fra øyenkroken når jeg ser dette utdanningsprosjektet med egne øyne. San-folket er en av urfolksgruppene i Namibia, og holder til i Kalahariørkenen og det sørlige Afrika. Vi prater her om et urfolk som alltid har blitt undertrykt, og som i stor grad fortsatt blir det. De lever hovedsaklig av jakt og buskmat.

”Prat så vi forstår hva dere sier”  

Mesteparten av San-folket i Namibia bor i Tsumkwe Constituency (kjent som “Bushmanland”) i nord-øst, langs grensen mot Botswana. Tsumkwe Constituency har rundt 10.000 innbyggere spredt over mer enn 50 landsbyer. Det er 15 skoler i området inkludert Nyae Nyae landsbyskole, som består av 6 skoler. Disse spredte skolene ligger så øde at vi kjører i mange timer ut i ørkenen for å komme frem. Disse barna prater sitt eget urspråk, og det er godt å se at dette prosjektet gjør det mulig for dem å få undervisning på sitt eget språk.

"Prat så vi forstår hva dere mener"

Lærerrådgiver for Nyae Nyae village schools, Bruce Michael Parcher, sier at Namibias brede pensum gir rom for at lærerne kan tolke det i retning av hvilken kultur og hverdag barna faktisk har. Som Bruce sier; ”det er jo ingen vits i å lære barn å gå på grønt lys hvis de aldri har sett et lyskryss før.” En av de lokale vinklingene i læringsprosessen er at elevene får lære om de lokale plantene, og de plukker selv bær for å komme seg gjennom skoledagen. Som gjester finner vi ingenting spiselig her, men disse barna er opplært til dette for å overleve.

I skolebygningen ser vi flere hull der læreren forteller oss at det har vært slanger. Forskremte spør vi læreren hva de gjør hvis de ser en slange, og da humrer hun, som om det var en meitemark vi snakker om, og sier at barna vet at de kan drepe slangene med steiner og pinner. Jeg grøsser og setter pris på at vi plutselig ikke har noe å klage over når det gjelder skoleveien der jeg kommer fra.